Søndag og konfirmasjonsdag. Definitivt hviledag!

Maur i føttene, "set-back" for Stutt-tjukken

4 dager siden forrige tur, og Stutten klarte neeeesten å holde meg hjemme i dag også. Var blitt sint sent på dagen, og jeg burde kanskje bare holde meg hjemme. Vindfullt så det ut til, og mørke skyer truet i horisonten. NEI! Nå følte meg relativ fin, og jeg har en indre uro som vil at jeg skulle teste meg i dag.

Jeg tok den "tøffeste" ruta, som skal ta 1,5 timer tur/retur og har bratt terreng. Jeg bestemte meg for ikke å åpne like hardt som sist, og tok med meg kameraet for å bryte opp turen ved å ta bilder, og for å bevisst bruke lengre tid. Det ble ca. 1.45 og jeg sitter nå med en følelse at jeg godt kunne brukt 15 min. ekstra. Det vil de neste dagene vise.....

Brukte pulsklokka og stilte den på moderat belastning, slik at jeg kunne følge med om jeg gikk for hardt. Den blir nok et viktig verktøy fremover. Det viste seg at jeg at forbrent hele 925 kalorier på turen :)

Tok med meg tele-objektivet,

og her er et par av bildene jeg tok: 

Ei GIGANTISK maurtue!!

Hvor bukter dette vannet seg? 

Målsetting

Å sette seg mål kan være skummelt, og høres nesten litt klisjé-aktig ut, men er alfa og omega om en vil lykkes med det man enn måtte ha på agendaen! De fleste som mislykkes i sin livsstilsendring har, mest sannsynlig, ikke satt seg nok konkrete mål. Hvor ofte hører en ikke; "nei, det hadde jo vært greit å ta av litt", "det hadde sikkert vært lurt for helsa si skyld" osv...

DET holder ikke, dessverre. "Å komme inn i fjorårets bikini" er for så vidt en målsetting, men her avsløres faktisk en "jo-jo" slankers tankesett, og garanti for at kiloene kommer seilende på, før de første høststormene begynner å røre på seg! Nei, det må være noe som en MÅ strekke seg etter, noe som har en større verdi for deg og kroppen din. Gjerne et "hårete" mål, som en kjent reklameguru sa en gang. 

Jeg får ta utgangspunkt i meg selv, og så får dere bare finne deres egne. HUSK: Målene er ikke definitive og endelige, de må ofte justeres ;-)

JEG har en drøm om å padle hele kystlinja på Helgeland, fra sør til nord.... Fra Bindal til Meløy, alternativt Rødøy, eller starte nordpå. Sjekk disse linkene, så skjønner du hvorfor!

http://tv.nrk.no/serie/ut-i-naturen/DVNA20000612/25-09-2012

http://www.turkarthelgeland.no/helgelandskysten.5005525-234249.html

http://www.visithelgeland.com/no/Helgelandskysten/?News=95

Er det rart det frister?

Er det realistisk? Ja, jeg tror det, men ikke i morgen. Her er det en del ting som må på plass først. For det første må den generelle fysiske formen tilbake, den jeg hadde i fjor, før sykdommen slo inn. Da hadde jeg tatt av 10 kg, 10 cm rundt livet og drev allsidig trening. SÅ må jeg skaffe meg padlerfaring, utover to somre med lånt kajakk, og litt øving på selvberging i basseng. En kajakk og tilhørende utstyr hadde jo også vært fint å eie ;-)

For å komme i generell form må jeg altså trene på land også, så da må jeg ha et mål for dette. Noe håndgripelig, funksjonelt og målbart. Akkurat nå holder det med å gå turer, men så snart jeg klarer test-rutene mine vil jeg begynne med forsiktig styrketrening og gradvis trene hele kroppen for å klare å nå drømmen min.

Derfor blir dette mine TO HOVEDMÅL:

1. Gå opp på Galdhøpiggen, nå i september 2015
2. Padle kajakk hele Helgelandskysten på langs, innen 3-4 år (gjerne før).

Dette kan jo virke tøft for noen, men jeg vet jeg skal kunne klare det.  MEN som med alle store mål, må disse deles opp i flere delmål. Ettersom padlingen ligger litt lenger frem skal jeg nå prøve å skissere hvordan jeg kan nå Galdhøpiggen allerede i september.

DELMÅLENE blir da som følger:

1. Jeg har valgt meg ut to test-ruter som jeg skal fokusere på frem til jeg bare bruker timer, maks en halv dag på å restituere meg. Altså bare gå distansen uten at jeg ikke blir liggende utslått to dager etter. Dagsformen vil avgjøre om jeg går med mange pauser, eller om jeg ikke pauser. Dette skal testes to ganger i uka fra nå av. Begge rutene har normert tid på 1,5 timer. Den ene er langs ei elv på lett kupert sti og den andre brattere på til dels svært kupert sti.
2. Når jeg takler dette, vil jeg forsøke å sette en tid jeg skal nå, og så finne en tøffere rute som skal gås i tillegg. Det lokale tur-laget har 9-18 slike forskjellige ruter. Kanskje prøve å gå alle?
3. Når jeg fikser rute 2 på akseptabel tid (dvs innen normert tid, gjerne litt under), vil jeg ta opp jogging, og noen lette intervaller. definitivt forsøke på 2 og 2,5 timers turer.
4. Så vil jeg forsøke å nå et par kjente turer som tar ca. 3-4 timer, og har bratte partier. Fikser jeg disse to, er jeg klar til Galdhøpiggen, Norges høyeste fjelltopp.

Det å oppnå delmålene vil gi meg mestringsfølelse og opprettholde motivasjonen. Når første hovedmål er nådd, skal det fokuseres på det andre. Hvis jeg i tillegg klarer å gjøre noen små justeringer i kostholdet mitt, vil det å nå målene mine sørge for at jeg også skrumper inn i livvidda.

HVA er DINE mål?

1, eller 2 steg tilbake?

 

I går ble det en skikkelig late-dag, orket ikke å gjøre noe som helst. En senreaksjon etter siste tur, antakeligvis. Stutt-tjukken overtalte meg sågar til å ta en øl når jeg skulle se fotball på tv. Han drista seg på at jeg skulle ta en til, OG finne frem litt snacks. Må vel innrømme at det ble et par never med saltstenger også ja. Synes kanskje synd på meg selv, eller så mente jeg at det ikke kunne skade SÅ mye. Slik holder han på Stutt-tjukken.

 

 

Uansett: jeg fikk god tid til å tenke igjennom en del ting. Jeg må finne ut en strategi for å "overhøre" denne "djevelen" på skuldra. Det gjelder å tenke over om jeg egentlig trenger noe av det jeg plutselig får så lyst på. Kan jo hende jeg heller burde ta et knekkebrød. eller to? Kanskje jeg burde sette meg inntil kjæresten å kysse litt, gi henne litt oppmerksomhet i stedet? ;-)

 

Ok, dette blir strategien fremover;

1. Hvis jeg "plutselig" skulle befinne meg fremfor kjøleskapet, eller rotende i skuffer og skap etter noe søtt, må jeg huske på å spørre meg selv følgende; Er det lenge siden sist jeg spiste, eller er jeg egentlig bare litt sulten?
2. Hvis jeg er mett, og dette bare er "stutt-tjukken" som skal pådytte meg noe jeg ikke trenger, må jeg ha en "avledningsmanøver" klar. Kanskje ta tak i noe i huset, ordne i hagen, vaske bilen, kysse med dama, kanskje GÅ en tur ;-)
3. Unngå å ha så mye unødvendig liggende i skuffer og skap.
4. Planlegge handlingen bedre, slik at dette ikke skjer.

Flere tips?

 

Neste innlegg skal handle om Målsettinger........

 

PS! Denne senreaksjonen jeg snakket om; den sendte meg ikke i seng som for bare uker siden, var bare "lat". Så det er Hope in hænging snore ;-)

Tid for "Oppstandelse"

Etter å ha brukt pustemaske i ca. 2 måneder, begynner lysten til å komme seg i aktivitet tilbake igjen. DET kjennes deilig ut. Etter snart å ha vært "fengslet" til sofa/seng i 7 måneder er det godt å kjenne at energien er i ferd med å sive inn i den skrøpelige kroppen. Er direkte fælt å føle seg som en innskrumpa gamling i en alder av 47! Hadde ikke kjøttprisen på Nortura vært så dårlig for tiden....

Det er tid for ACTION!

Det er liksom som å begynne HELT på nytt, helt på scratch, som det heter så fint på "nynorsk". Er derfor lett å bli litt ivrig. I min situasjon er det svært viktig å ikke starte ut i 150! DET ender som regel med total kræsj! 1 steg forover og 4-5 tilbake. Dette gjelder jo også for den typiske "sofasliteren" som ikke har rørt seg siden siste kamp på bedriftslaget for 20 år siden.

Så hvordan bør en begynne da?

Jeg bor slik at de stort sett er motbakker over alt! 360° rundt meg. Det er for så vidt greit, da å gå i motbakker er mer effektivt enn å gå på flata. Er du sykelig overvektig anbefaler jeg å finne en rute som du vet du takler på flat mark. Heller gå mange korte turer i begynnelsen, enn å legge ut på langtur, som ender at du kvier deg for neste tur. Begynn med en runde i nabolaget, et eller to kvartal. Gå denne ruten hver dag i 2-3 uker. Utvid med et kvartal når du kjenner at det går lett.

Etter tre uker kan du forsøke deg på en motbakke som har lett stigning, og gjerne være litt kupert også. Hvorfor? Jo, når du må forsere en bakke, stiger pulsen fordi du får litt motstand. Når du beveger deg i et kupert terreng skjer det en del ting i hele kroppen; du må løfte på bena litt ekstra, for å ikke snuble i en trerot, stein, eller i et hull. Kanskje må du også skreve over en bekk, eller to. Dette involverer mer muskelbruk, både hos de store muskelgruppene, men også stabiliserende muskulatur - fra muskler rundt anklene og oppover i kroppen, slik at du holder balansen. Ja, til og med i kjernemuskulaturen, den som sitter innerst, langs hele ryggraden og deler av magemuskulaturen.

Jeg har funnet min test-rute:

 

Her er det både "slakke" og bratte partier. Må forsere røtter, steiner og små bekker. Så her får kroppen kjørt seg!

 

Naturen har ordnet "trappetrinn", så lårene får kjørt seg, spesielt nedover.

Men så dukker jo flott utsikt når en kommer frem da. En premie i seg selv og svært motiverende!

Gikk denne ruta i går, og det ble litt for tøft! Den siste 1/4 delen av ruta kunne jeg godt droppet, men jeg måtte bare teste meg selv. For et par måneder siden hadde jeg blitt sengeliggende en hel uke, men nå må jeg bruke en dag på å hente meg inn igjen. Det går rette veien likevel :)

ME, eller ikke?

Først litt om ME: Myalgisk Encefalopati - https://sml.snl.no/myalgisk_encefalopati ble oppdaget tidlig på 1950-tallet, men man har altså ikke funnet ut HVA det egentlig er, eller noe kur (noe som er naturlig når man ikke vet hav det er) for det. ME er den nye "motesykdommen", er det noe som sier. Hvorfor mote, skjønner jeg ikke, for jeg kan OVER HODET ikke tenke meg at noen VIL ha dette!! Forskere trodde da at det er infeksjoner på ryggmargsnivå i hjernen, og forskere rundt omkring i verden støtter dette mer og mer.

Her i Norge derimot....SUKK!! Her kan det virke som om leger og spesialister skyr dette, med noen få hederlige unntak. Dette KAN han ha noe med at CFS - http://www.microsofttranslator.com/bv.aspx?ref=SERP&br=ro&mkt=nb-NO&dl=nb&lp=EN_NO&a=http%3a%2f%2fen.wikipedia.org%2fwiki%2fChronic_fatigue_syndrome Kronisk Utmattelsessyndrom har så like symptomer og avfeies med at det er noe som sitter i hodet.

Kort sagt er altså forskjellen, grovt sett, at man ved CFS har kjørt kroppen sin til utmattelse ved enten å ha "for mange baller i luften" og ikke greier å ta ned en av de en gang, eller vært under negativ stress over lengre tid. Man liker vel å si at dette er en "psykisk" belastning som kan behandles med kognitiv terapi og gradert trening (les fotballspiller Arild Berg og andres suksess-historier).

Felles for både CFS og ME er uansett at en ikke tåler fysisk belastning og restitusjonsperioden etter en belastning er latterlig lang. Mentale påkjenninger som eksamener og liknende, krever også lang restitusjon! HVIS ME'en skyldes infeksjoner, vil ikke gradert trening og kognitiv terapi hjelpe så mye, og kan forverre symptomene.

Jeg håper at ME kan få et eget navn som dekker sykdommen bedre, og at forskerne kan finne ut mer av dette. For pr. i dag oppstår det mange misforståelser, fordommer og sågar stigmatisering av denne pasientgruppen blant folk flest, og helseapparatet. Mange blir rett og slett gående for lut og kaldt vann, og sviktes totalt pga for lite kunnskap rundt denne sykdommen. De blir langtidssykemeldte og uføre. Har Norge råd til dette?

Nå gjenstår det å se om jeg har ME, CFS, eller ikke. Selv om jeg selv ikke mistenker at jeg har dette, står diagnosen fast inntil vi har fått ekskludert alle faktorer som kan påvirke tapet av energi m.m. Nå får jeg jo behandling for mine søvnapnè, eller pustestopp om du vil. Håpet er jo at jeg nå skal oppnå jevn og dyp søvn, slik at kroppen omsider FÅR den hvilen den trenger, og at jeg sakte, men sikkert, gjenvinner energien og kan fungere som et normalt menneske igjen. Ønsk meg lykke til da :)

Stuttjukkens oppstandelse del 2: ME-SPØKELSET

Å ha en fastlege som følger deg opp, og lytter til deg er alfa og omega når en havner i min situasjon, selv om han ikke skjønner noe som helst. Mine symptomer lot seg ikke forklare sånn uten videre, så etter å ha tatt alle prøver som kan tas på et fastlege-kontor henviste legen min meg til en Nevrolog på nærmeste lokalsykehus, med det han kalte for "Postviralt Utmattelsessyndrom" kode A04, eller ME om du vil, en "arbeidsdiagnose" kalte han det. Jeg skal ta for meg mer utførlig hva dette er, og informere hva ME EGENTLIG er for noe i et eget innlegg om temaet senere.

Jeg kjenner en person som har fått denne diagnosen, og er ufør i dag. Hun er yngre enn meg og jeg grøsset; har jeg virkelig fått denne diagnosen? Skulle utsiktene bli uføretrygd, og et inaktivt liv??
Jeg ba legen min samtidig henvise meg til Øre-Nese-Hals (ØNH) for å få utredet meg for såkalte søvnapnè, pustestopper om natten. Jeg snorket nemlig mye, og hadde gjort dette siden 2005-6, og ble testet for dette da, uten at de fant noe nevneverdig. Snorkingen har vedvart og kanskje blitt litt verre ;-) Det kunne vel ikke skade å ta en ny test.......

Først; nevrologen ville fastholde ME-diagnosen og utrede meg videre. For å finne ut om jeg hadde ME må nemlig en del andre diagnoser utelukkes. Så første utredning ble en spinal punksjon, en ryggmargsprøve for å sjekke om jeg kunne ha Boreliose, MS, eller andre nevrologiske sykdommer. Denne var heldigvis negativ! Puh!! I mellomtiden hadde jeg vært på ØNH for å sjekke om jeg hadde pustestopper når jeg sov. Sykepleieren tok et midjemål, sjekket puls og stusset over at mitt Diastolske blodtrykk, det trykket som er i hvile, var 108. Det skal normalt ligge på rundt 80. Jeg fortalte at det hadde ligget på opp til 144, men mest rundt 100-110. Hos nevrologen hadde det vært 126. Med nærmere ettertanke hadde dette vært relativt høyt de siste 2-3 årene, kanskje lengre.....

På søvnlabben, ØNH, fant de ut at jeg hadde over 50 pustestopp i løpet av 5-6 timer, og at jeg hadde 13,5 pustestopp i timen, som var av en slik grad at de anbefalte pustemaske. NÅ falt det en del brikker på plass; Når man sover kun overflatisk vil ikke kroppen og hjernen få nok hvile, og blodtrykket stiger, immunforsvaret svekkes, og en havner i en runddans med hyppige infeksjoner og utmattelse. 

 

Kanskje jeg ikke har ME likevel?